2 år siden…

♥♥♥

Jeg kan enda ikke forstå at det har rukket å gå 2 hele år, pappa. Det føles som i går at vi delte våre siste dager sammen. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk være der for deg. Jeg vet du ikke ville at jeg skulle se deg slik, men jeg tror innerst inne du visste at det var slutten og vår aller siste mulighet til å bruke tid sammen. Takk for at du ga meg det, det trengte jeg virkelig. Det var så godt å endelig få kjenne at du var glad i meg…

“Min pappa er tøffere enn din pappa” pleide vi ofte å si som smårollinger. Men jeg tror faktisk du var en av de tøffeste pappaene. Gjerne ikke på helt samme måte som man mener som små, men etter ALT av motgang du møtte skjønner jeg virkelig ikke hvordan det fortsatt fantes livsgnist i deg. Den gnisten hadde du til og med bare minutter før du ga slipp. Det sier litt om styrken som fantes i deg, som jeg beundrer så… ♥ 

11 februar 2016 er den vondeste dagen i mitt liv hittil. Å se sin egen pappa dø så alt for ung etter å ha gått gjennom så mye urettferdigheter og sitte der og ikke kunne gjøre noe, det var rett og slett helt for jævlig. Jeg unner ingen å oppleve det, men allikevel er jeg glad for at jeg var der med deg og holdt hånden din idét kroppen din ga opp. Inni meg var det et eneste stort kaos og panikken tok helt overhånd. Når jeg kom hjem knakk jeg fullstendig sammen og hyperventilerte og følte jeg skulle kaste opp, men jeg visste jo at du hadde det mye bedre nå som du slapp alle smertene og det hjalp litt på. Men alt er bare så urettferdig…

Det er så mye jeg skulle ønske vi fikk opplevd sammen. Min største drøm var at du skulle følge meg stolt opp krikegulvet. Jeg har i det siste sagt at jeg ikke har lyst til å gifte meg lenger, og dette er grunnen til hvorfor. Jeg orker ikke tanken på å gå opp kirkegulvet alene når du egentlig skulle vært der og lovet meg bort med en tåre i øyekroken. Det hadde gjort for vondt.

Du var min første kjærlighet og min største helt, og det vil du for alltid være. ♥

#hvilifred

 

Farsdag på graven.

I dag er det farsdag, og selv om jeg ikke har en pappa lenger vil jeg fortsatt gi han og denne dagen litt ekstra oppmerksomhet. Mitt forhold til pappa er (var*)  utrolig vanskelig å beskrive. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne og hvordan jeg kan sette ord på alt. Det er også mye jeg ikke ønsker å publisere på nett for hele verden å lese, som rett og slett blir for privat. Derfor skjønner dere gjerne ikke sammenhengen i alt, men slik får det bare bli. Detaljene er egentlig ikke så viktige. Det viktigste er at jeg vet at pappa var et fantastisk menneske som hadde gjort alt for jenta si dersom han kunne tatt valget om igjen. ♥ 

Hele livet mitt har jeg brukt på å være sint på han. Såret og skuffet. Helt knust faktisk. En fire år gammel jente skjønner ikke at foreldrenes personlighet forandres og påvirkes av både det ene og det andre de putter i seg. Jeg kunne ikke skjønne hva som var galt med meg og hvorfor pappa ikke ville være med meg. Jeg skjønner jo nå at prioriteringene hans var en helt annerledes da og at det ikke hadde noe med meg å gjøre, men som fireåring skjønte jeg ikke dette. Jeg vokste opp med å tro at det var noe galt med meg og med følelsen av å være verdiløs. Det setter dype spor i en uskyldig liten jente som bare ønsket seg en kjærlig pappa som viste til henne at hun betydde noe. Fra den gang har jeg kjempet mot en vegg av følelser som jeg aldri har kommet forbi. Om den dagen kommer tviler jeg på, da det er for mye å legge bak seg. Da må alt glemmes, og det tror jeg heller ikke at jeg greier. Jeg står fast, uansett hva jeg gjør.

Jeg gråter enda hver gang jeg tenker på alt dette, og tårene triller nå mens jeg skriver. Men jeg har skjønt at jeg kommer ikke lenger av å være sint på han. Jeg kan til dels forstå han og valgene han tok på den tiden. Men det måtte jeg bli voksen for å forstå. Jeg måtte vokse opp som et null for å forstå at jeg ikke var et null allikevel, men nå når jeg forstår det døde han fra meg og vi mistet sjansen vår til å bygge opp det forholdet jeg lengtet sånn etter. Fortjente jeg det ikke? Etter alle disse tapte årene… Jeg forstår ikke. 

I kveld stod jeg over graven hans og tenkte “hva hvis?”. Hva hvis han ikke hadde vært narkoman? Da hadde jeg hatt verdens beste oppvekst sammen med verdens beste pappa. Han hadde stilt opp for meg når jeg trengte det, han hadde fortalt historier til barnebarna sine og fått dem til å le, han hadde gitt dem masse gode og morsomme barndomsminner, og den dagen jeg gifter meg hadde han fulgt meg stolt ned kirkegulvet. Hvis han ikke hadde vært narkoman hadde han fortsatt levd! Jeg hadde fortsatt hatt en pappa, og vi hadde mest sannsynlig brukt dagen på å lage nye gode minner. Det gjør så vondt å tenke på alt dette og det er her jeg står fast. Jeg rømmer inn i dagdrømmer om hvordan livet mitt ville vært dersom han var den pappaen jeg vet han kunne vært. For han var en helt fantastisk person når han ikke var påvirket. Litt sjenert, men når han åpnet seg var han den beste i verden. Morsom og god. Han var helten min, selv når han ikke fortjente å være det.

Så til alle fedre der ute; Alle driter seg ut. Det er lov, men gjør ditt beste, alltid. Jeg lover deg at det er mer enn bra nok i dine barns øyne. Og til alle dere heldige som har en snill og god pappa, la han få høre det en ekstra gang i dag. ♥

Til slutt; Gratulerer med farsdagen pappa, jeg vet at du innerst inne var en god pappa, og det er de små glimtene jeg fikk innimellom jeg lever på nå. Jeg elsker deg, uansett og for alltid. ♥