3 år siden han døde.

Hvert år på denne dagen er jeg automatisk litt tung. Det blekner nok med årene, men det gjør enda vondt å tenke tilbake på 11 februar 2016, da pappa døde. Hver gang jeg leser gjennom blogginnlegget jeg skrev den dagen triller tårene mine;

Min måte å takle sorg på er å skrive. Sette ord på følelsene mine. Det er den beste måten for meg å bearbeide vonde ting. Så dette er mer for min egen del enn for at jeg skal dele det med folk jeg ikke kjenner en gang. Det blir nok et rotete innlegg for dere andre som ikke kjenner hele historien, så les den de som vil.

Jeg har visst at denne dagen kom til å komme. Jeg har prøvd å forberede meg, men man kan aldri bli forberedt på sånne ting som dette. Du ble bare 49 år gammel, men du levde et tøft liv med mye sykdom. Og det var dette som til slutt knakk deg. Men gud bedre meg som du har kjempet! Jeg kan bare drømme om å bli like sterk som deg og holde motet oppe slik som du gjorde gjennom alt det negative disse siste årene. Å se deg ha så vondt som du hadde disse siste døgnene var grusomt. Og jeg er så glad og lettet for at du endelig er fri for all smerte, samtidig som jeg er knust over å ha mistet deg. Du har vært mer enn god. Du har kjempet en knallhard kamp, og du ga søren meg aldri opp. Vi trodde du skulle dø flere ganger, så vi tok våre farvel med deg og du med oss flere ganger. Allikevel lå du å skøyet rett før du forlot denne verdenen. Du ertet søsknene dine og fikk oss alle til å le slik at vi gråt av både glede og sorg på en gang. Humoren din var det folk kjente igjen ved deg, og du var godt likt av alle. Du hadde langt hår, masse tatoveringer og kjørte motorsykkel. Men til tross for det “rampete” utseende ditt var du god tvers gjennom. For god for ditt eget beste, rett og slett.

Jeg er så lei meg for alt vi ikke fikk tid til å gjøre. Vi gikk glipp av så masse gjennom oppveksten min, og vi fikk bare 4 år sammen fra jeg ble født før du og mamma skilte lag. Disse husker jeg ikke så mye av, og det er få bilder av oss sammen. Etter det er det en berg-og-dal-bane med løgner og tragedier som gjorde at vi ikke fikk så mye mer tid sammen annet enn en helg i ny og ne, men mange av disse husker jeg dessverre heller ikke. Det gjør meg så vondt, og jeg skulle gitt alt for å endre på det. Å ha deg i mitt liv var mitt største ønske, og det var endelig på vei til å bli oppfyllt. Det var endelig vår tur til å få en ny sjanse. Men sykdommene dine hadde andre planer, og nok en gang ble jeg fratatt den pappaen jeg skulle hatt å komme til når jeg var lei meg og trengte en klem. En klem bare en pappa kan gi sin datter for å få henne til å føle seg trygg.

Hvem skal nå følge meg til alteret den dagen jeg gifter meg, pappa? Jeg, som alltid har drømt om et prinsessebryllup der du stolt følger meg til alters og lover meg bort til min kommende mann. Det gjør så vondt å tenke på at du ikke vil være tilstede om denne dagen noen gang kommer.

Åå, pappa, dette gjør så vondt. Så ufattelig vondt. Jeg går med en konstant smerte i meg. Jeg vil trykke hodet ned i puta og skrike av fulle lunger i håp om å lette på smerten jeg føler. Men jeg tviler på det tar det bort. Jeg har grått øynene mine tørre og såre. De er så hovne som jeg aldri har sett dem før. Jeg vil aldri slutte å sørge over deg, men jeg håper at sorgen blir lettere å takle etter hvert. Akkurat nå er den uutholdelig. Jeg skjønner ikke hvorfor det er så vondt å miste noe man så vidt hadde…? Det var vel håpet om at alt endelig skulle forandres som knakk meg fullstendig. At vi aldri fikk en ny sjanse til å rette opp i alt vi mistet.

Derfor har disse siste dagene jeg har vært hos deg har betydd alt for meg. Det å høre deg si at du elsker meg, stryke over hånden min mens jeg holdt den så hardt at jeg ikke var sikker på om jeg stoppet blodsirkulasjonen din ut i den var akkurat det jeg trengte. Jeg skal aldri glemme den aller siste bekreftelsen på kjærligheten jeg fikk fra deg. Du var så svak. Utav stand til å snakke, men allikevel greide du å stryke over hånden min med tommelen din en aller siste gang.

I går sovnet du stille og rolig inn. Jeg holdt hånden din mens jeg strøk kinnet ditt, helt til ditt siste åndedrag. Det var som et slag i ansiktet når jeg innså at det var ditt endelige åndedrag noen sinne. Å vite at brystet ditt ikke kom til å trekke inn luft igjen og at hjertet ditt hadde slått sitt siste slag gjorde at jeg nærmest fikk panikk og ville riste liv i deg igjen. Når sykepleieren sa at du ikke lenger hadde puls var det som om noe i meg bristet. Jeg brast ut i gråt, og jeg holdt på å hyperventilere. I stedet satt jeg og pinnholdt hånden din helt til den siste varmen fra kroppen din forsvant mens tårene fosset ned de knallrøde og hovne kinnene mine. Å vite at jeg skulle slippe hånden din for alltid og aldri mere få nærkontakt fra deg igjen var så vondt, men nå visste jeg at du var fri og ikke lenger kjente smerte. Jeg kunne se det på deg, hvor fredelig du så ut mens du lå der.

Livet er så urettferdig. Det har vi fått kjenne på begge to. Men jeg håper du har funnet fred og får hvile nå. Det har du fortjent. Jeg elsker deg pappa og jeg vil alltid være lykketrollet ditt. Vi sees igjen en vakker dag, og da skal vi ta igjen alt det tapte! ♥ 

1 kommentar

Siste innlegg