Dette har skjedd siden sist.

Neimen, heisann godtfolk! Nå er det en gooood stund siden og det har skjedd ganske mye siden sist jeg postet noe på blogg.no, men jeg skal fortelle kort hva som har skjedd. Prøver å forklare slik at hvis det er noen nye her, så kanskje de også kan forstå litt.

Jeg føler at jeg som person har forandret meg utrolig mye på disse to/tre årene. Jeg har tidligere ikke hatt noe problem med å dele personlige ting på SoMe, og har følt at det har vært så naturlig å poste ting både på blogg og Instagram, men spesielt det siste året har det snudd litt. Jeg føler at jeg kanskje mistet meg selv litt og at jeg nå strever med å nå en plass der jeg trives. Det er ikke det at jeg er misfornøyd med meg selv altså, for egentlig så har jeg aldri vært så selvsikker som det jeg er nå, men det går mer på det at jeg ikke er flink til å ta vare på meg selv og gjør ikke nok av de tingene som gjør meg glad, for å si det rett ut. Jeg har kommet inn i veldig dårlige vaner og jobber med å komme meg utav det nå.

Men, for å komme meg til poenget med hele innlegget;

For to og et halvt år siden valgte jeg og Christoffer (faren til ungene) å gå hver vår vei. Vi eide et hus, en bil og har tre fantastiske gutter sammen. Vi skilte lag som gode venner, og har for så vidt greid å holde det slik siden bruddet. Vi har møtt på noen hinder på veien, men har alltid klart å jobbe oss gjennom det og klart å tenke på det beste for guttene.

Selv om vi skilte lag tok det nesten to år før vi flyttet fra hverandre. Det har vært vanskelig å bo sammen med eksen sin så lenge, men for ungenes del og av praktiske årsaker har det vært det beste. Overgangen for guttene har vært veldig mild og god og de har tatt bruddet over all forventning. Psyken min derimot kan jeg ikke si det samme om. Jeg knakk totalt sammen og har slitt med å komme meg oppå igjen helt siden da.

Christoffer fikk seg relativt kjapt en ny kjæreste og jeg møtte en fyr jeg også. Dette var mens vi enda bodde sammen. Dere kan jo tenke dere hvor kaos det har vært, med annenhver uke i huset og annenhver uke hjemløs, bokstavlig talt. Jeg hadde ingen trygg og fast plass jeg kunne gjøre av meg den uka jeg ikke hadde guttene (og huset). Det tok på psyken min for å si det mildt.

Jeg var mye hos fyren jeg “datet” når jeg ikke hadde guttene, men det er ikke bare bare for han å gå inn i en slik rolle. For med meg følger også bagasjen min, og kofferten min er rimelig stor. Jeg bodde fortsatt med eksen min og hadde det veldig vanskelig. Fatter ikke hvordan han har orket å være med meg på denne tiden. I tillegg skjedde det utrolig mye dritt som brøt tilliten mellom oss gang på gang og derfor har det vært veldig vanskelig å være stabile som et par.

I fjor sommer flyttet jeg og Christoffer endelig fra hverandre (misforstå meg rett, haha). Da flyttet jeg inn i en leilighet som ligger rett ved siden av den nye fyren. Bokstavlig talt ved siden av. Det er ett hus i mellom. Hvor smart det var har jeg spurt meg selv om i ettertid, for det har gjort ting enda mer komplisert, men planen om å bo her er bare midlertidig.

Nå leter jeg etter en leilighet som ligger nærmere faren til guttene, så det er neste steg i planen min. Så det har skjedd de siste to årene i veldig korte trekk. Dette innlegget kjenner jeg også er litt vel personlig, so I might delete it later, men samtidig savner jeg den tiden jeg klarte å skrive fritt og poste hva enn jeg følte for der og da. Så nå trosser jeg frykten, så får vi nå se hvordan dette ender.

 

Alexandra ♥